Høsten 2013 lanserte Kinas president Xi Jinping  The Silk Road Economic Belt and the 21st-century Maritime Silk Road; bedre kjent som One Belt and One Road Initiative; og i dag stort sett omtalt som The Belt and Road Initiative (BRI). BRI er et gigantisk kinesisk program for å utvikle en euro-asiatisk infrastruktur for handel bygget på den gamle silkeveien både over land og på sjøen.

I utgangspunktet fremstår dette som et program for utvikling av økonomisk samarbeid mellom Kina på den ene siden og resten av de euro-asiatiske landene på den adre siden. Vel så mye må nok dette ses på som et kinesisk initiativ for at på alvor flytte frem landets geopolitiske ambisjoner. Xi Jinping som nå fremstår som den mektigste og kanskje også mest eneveldige kinesiske leder siden Mao Zedong. Etter at alle kinesiske ledere siden Deng Xiaping har vært mest opptatt av Kinas økonomiske utvikling er Xi i likhet med Mao mindre opptatt av økonomi og mer opptatt av politikk; og i Xis tilfelle er det ikke minst geo-politikk og Kinas internasjonale posisjon som opptar ham.

Etter at Kina de første 15 årene av det nye millenium internasjonalt konsentrerte seg om utvikling av eksportmarkeder for sine realtivt enkle industrivarer, og sikring av tilgang på råvarer, ønsker man nå å bygge ut en infrastruktur der Kina og Asia i fremtiden vil fremstå vel så mye som verdens  suverent største marked som verdens sentrum for vareproduksjon. Dette har medført at Kina de siste årene faktisk har dempet sin politiske og økonomiske aktivitet noe i viktige land i Latin Amerika og Afrika for råvareproduksjon, mens man har økt aktiviteten mot resten av Asia og Europa.


Pakistan og Sør Øst Asia blir viktige arenaer

Det som nå fremstår mer og mer som første fokus for BRI er landene i Sør Øst Asia og ikke minst Pakistan.  Et av de prosjektene som virkelig nå begynner å ta form er The China-Pakistan Economic Corridor (CPEC).  Det er her Gwadar kommer inn som et knutepunkt. Pakistans største havn med mer enn 60% av all pakistansk seabourne trade ligger i Karachi. Kina ønsker nå å bygge ut Pakistans tredje største havn til en reell konkurrent, og den havna ligger i Gwadar. Denne havna er eiet i fellesskap av Pakistan og Kina. I 2010 åpnet havna Hambantota på Sri Lanka som var bygget med kinesisk kapital. Denne kapitalen var ytet som soft loan fra Kina til Sri Lanka. Dette var ikke økonomisk bærekraftig, og i slutten av 2017 inngikk Kina en 99-års leasing avtale for denne havna. Denne avtalen er av flere blitt kritisert for at Kina nå nesten gjør det samme som Storbritannia gjorde i Hong Kong da man leaset New Territories i 1898 for nettopp  99 år. I Gwadar har man stort sett droppet soft loans og brukt direkte investeringer og ren økonomisk land-til-land støtte. I CPEC utgjør imidlertid havna i Gwadar bare en del av totalen. Resten av prosjektet som antas å ville koste godt over USD 50 milliarder vil blant annet inneholde en moderne flyplass i Gwadar,  vei og jernbaneforbindelse fra Gwadar til det vestlige Kina. I tillegg vil det satses på å bygge ut infrastruktur innen elektrisitet og olje/gass rørledninger mellom det sydlige Pakistan og det vestlige Kina. Blant annet jobber man nå med å bygge verdens største solkraftverk med opptil 1 000 MW kapasitet hvorav over 300 MW allerede er oppe og går i Bahawalpur  i det østlige Punjab i det nordlige Pakistan.

Men det er som geo-politisk prosjekt CPEC kanskje fremstår som viktigst, og det er her Gwadars beliggenhet blir sentral.

 

Gwadar ligger i den vestlige provinsen Baluchistan som er den minst utviklede provinsen i Pakistan. Byen og havna ligger nært grensen til Iran og bare rundt 400 kilometer fra Hormus-stredet. Gwadar som her er #12, mens Hambantota er #10, utgjør deler i et kinesisk nettverk av havner bygget de senere årene fra Hong Kong i øst til Sudan i vest. Her ser vi klart innsirklingen av to av Kinas rivaler i Asia; India og Vietnam. I tillegg ligger Gwadar akkurat ved innseilingen til Persia-bukta. Den 1. januar i år twitret president Donald Trump at USA nå var gått lei av Pakaistan og det han hevdet var landets manglende vilje til effektivt å hjelpe USA med å bekjempe terroristisk aktivitet i Afghanistan og den øvrige regionen; primært representert  gjennom Taliban. Han varslet derfor at USA ville kutte all amerikansk økonomisk støtte til Pakistan i 2018. Dermed fremstår Kina «the only game in town» for Pakistan.  Om 5 år kan vi lett se for oss at både Gwadar og Hambantota vil bli brukt som havner for den kinesiske, og kanskje også den russiske, marine. Da er ikke dette bare en innsirkling av andre asiatiske land, men en direkte utfordring av det amerikanske hegemoniet i Asia og fremfor alt i Midt Østen.

Kina har hittil ligget ganske lavt i terrenget i forhold til landene og konfliktene i Midt Østen. Man har til dels vært fornøyd med å la Russland og fremfor alt Iran gjøre en form for grovarbeid i regionen; det være seg i Iraq, Syria, Libanon eller Jemen. Mye kan tyde på at Kina nå begynner å bli klar for å flytte frem sine posisjoner. Pakistan er i kraft av sin størrelse med snart 200 millioner mennesker det viktigste landet i Vest Asia. I tillegg er landet det eneste muslimske landet med en egen atomvåpenstyrke. Det har også trolig den største og beste konvensjonelle militære styrken i regionen vest for India. Tidligere bidro Pakistan med soldater til landene på den arabiske halvøy for å bidra til den interne sikkerheten i disse landene, men dette har Pakistan nå i det store og hele sagt nei til. Uten tilførsel av menneskelig militært materiale fra Pakistan føler nok landene på den arabiske halvøy seg langt mer presset av den andre muslimske stormakt i Vest Asia; Iran. Irans konflikter med USA og vestlige land for øvrig burde være velkjent. Som om ikke dette var nok, har også forholdet mellom vestlige land og den tredje stormakten i Vest Asia; NATO-landet Tyrkia; utviklet seg i klart negativ retning de siste årene. Vi kan altså nå se konturene av en situasjon der Kina bruker sin økonomiske tyngde og geografiske beliggenhet til å skaffe seg solid innflytelse i alle de tre store vest asiatiske landene. Og dermed har man stort sett sirklet inn de amerikanske og vestlige interessene på den arabiske halvøy.


Kina og Russland i et skjebnefellesskap

Tradisjonelt har de to stormaktene i Nord Asia; Russland og Kina, sett på hverandre med en betydelig skepsis. De siste årene synes imidlertid landene å ha nærmet seg hverandre betraktelig. Noe av dette går nok på at president Putin i Russland i det store og hele har akseptert at Kina er blitt, og vil forbli, den største økonomiske og politiske kraft i Asia. Dessuten nærer nok president Xi en betydelig beundring for president Putin som gitt sine begrensede økonomiske og militære ressurser synes å være i stand til å outsmart ulike amerikanske og vestlige regjeringer gang på gang. Xi tiltrekkes nok også av Putins evne til å kombinere et autoritært styre med et delvis demokratisk regime. Xi har tidligere gitt uttrykk for at han anser Sovjetunionens fall som en av de store politiske tragedier i forrige århundret, og han støtter nok i bunn og grunn Putins ambisjoner om å etablere en innflytelsessfære i store deler av det gamle imperiet. Det blir også påpekt av mange kinesiske observatører vi har snakket med at Xi og Kina har blitt skremt av de ganske aggressive sanksjonene som vestlige land har innført mot Russland i kjølvannet av Ukraina-konflikten.

Alt dette har bragt de to asiatiske stormaktene nærmere hverandre både økonomisk, politisk og militært. Kina kan effektivt bruke sitt stadig nærmere forhold til Russland til å presse andre land til konsesjoner. Ett eksempel på dette er handel i olje og gass. I en periode der oljeprisen har svekket seg betydelig, noe som har gitt betydelig utslag på betalingsbalansen til et land som Saudi Arabia,  har Kina erstattet Saudi Arabia som sin største enkeltleverandør av olje med Russland. Dette må nok tolkes både som et resultat av den kinesisk-russiske tilnærmingen vi beskrev over, men også som en advarsel til landene i Midt Østen om at hvis de ikke oppfører seg slik Kina finner formålstjenlig, så kan Kina fort være kraftig desimert som marked for deres olje. I en situasjon der USA ikke lenger vil være netto-importør av olje er dette utfordrende for landene i AG. Hvis man da samtidig sitter på kontrollen over innseilingen til den persiske gulf, så har man koblet et ganske kraftig grep om regionen både økonomisk og politisk. Fortsatt er Kinas marine for liten og for dårlig utrustet til å virkelig kunne utfordre USA, men i kompaniskap og allianse med Russland ser ekvasjonen plutselig mer problematisk ut sett med vestlige øyne.



Andre land i Asia nærmer seg Kina på bekostning av USA og vesten

Et annet område der Kina og Russland fort kan vise seg å ha sammenfallende interesser er Korea. Nord Korea er en ordentlig torn i siden for USA, og både Sør Korea og Japan føler nok situasjonen ordentlig ubehagelig. Kina og Russland har begrensede insentiver for å gjøre noe aktivt med regimet til Kim Jong-un på det nåværende tidspunkt. De synes nok begge at det passer ganske bra at han kan plage USA, Japan og Sør Korea en periode. Samtidig skremmes de nok noe av uforutsigbarheten til Kim. Kina har vært ganske eksplisitt overfor Sør Korea at en forutsetning for at de skal legge breisida til i forhold til Kim og Nord Korea er at Sør Korea kaster USA ut. Russland har åpenbart samme oppfatning her. Den nye presidenten i Sør Korea, Moon-Jae-in, kan synes å være på gli i denne saken. Hvis denne utviklingen tar fart åpner det interessante perspektiver for utviklingen i Øst Asia.

I tillegg har vi sett at Filippinene under presiden Rodrigo Dutertes noe autoritære og populistiske regime gradvis har glidd ut av USAs interessesfære og over i Kinas sfære. Kambodsja, som naturligvis isolert er et lite ubetydelig land i det store bildet, har i flere år fremstått som Kinas våpendrager i organisasjonen for Sør Øst Asiatiske stater; ASEAN. Myanmar kan også i kjølvannet av Rohingya konflikten fort skli ut av vestens grep før man i det hele tatt har kommet inn i det, og bli en ny alliert av Kina.

Et nytt valuta- og betalingssystem

Som nevnt over har Kina blitt alvorlig skremt av vestens aggresive linje overfor Russland, og det siste man har truet med er jo å kaste russiske banker ut av det vestlige betalingssystemet SWIFT. Dette kan imidlertid gi en noe uforutsett konsekvens. Ting kan tyde på at Kina og Russland nå arbeider seriøst med å etablere ett parallelt betalingssystem i verden basert på kinesisk renminbi og russiske rubler. I denne sammenheng er det veldig interessant å se hva de to landene har gjort i gullmarkedet de siste årene. Begge landene har parallelt bygget opp en betydelig gullreserve. Dette kan fort bli brukt som et virkemiddel for å gi kredibilitet til renminbi og rubler i et nytt betalingssystem.

Kilde: CIBC, Bloomberg, DBS Group Research

Ser vi her konturene av et nytt gullbasert valuta- og betalingssystem. Det er det kanskje tidlig å si noe om, men også det åpner eventuelt for interessante perspektiver. Kinesiske observatører hevder at det første som eventuelt vil bli forlangt omsatt i dette nye systemet vil være olje, gass og andre råvarer. Råvarelandene kan fort befinne seg i en situasjon der de ikke har særlig annet valg enn å akseptere dette. Da vil de sitte med en bunke renminbi som primært vil kunne brukes til kjøp av varer og tjenester fra Kina.

Alt dette er foreløpig på spekulasjonsstadiet, men vi ser ganske klart at Kina og til dels Russland beveger seg i en bestemt retning der man ønsker å bruke økonomiske og politiske virkemidler for å fremme sine interesser på bekostning av vestlige land. Hvis vestlige land med USA i spissen ikke passer seg her, vil det fort kunne være game-set-match til Kina/Russland. Den politiske krisen i USA og tildels i Europa øker bare sannsynligheten for at Kina og Russland finner at tiden er kommet for å gjøre et avgjørende fremstøt. Er dette den sorte svanen vi ikke har sett, men som vil kunne påvirke politikk og markeder i årene fremover?

Ivar Strompdal
19. januar 2018