By Ivar Strompdal - In Norwegian only

2018 viste seg å bli et meget turbulent år selv om mange av årsakene til turbulensen kan spores flere år tilbake. I USA har motsetningsforholdene mellom president Donald Trump og hans motstandere ikke vist noen tegn til å avta; de har snarere blitt forsterket. USAs konflikt med Iran og Kina som på sikt er langt viktigere, har også blitt aksentuert utover i 2018.

I Midtøsten har krisen i Tyrkia blitt kraftig forverret i løpet av året selv om det nå er antydning til litt tøvær mellom USA og Tyrkia. Mordet på den saudiarabiske journalisten Jamal Kashoggi i Saudi Arabias konsulat fikk for alvor verden til å åpne øynene og se nærmere på Saudi Arabias nye de-facto leder Mohammad bin Salman (MBS). Krigen i Jemen fortsatte stort sett med uforminsket styrke gjennom 2018 selv om det var små signaler om at det kunne bli en liten våpenhvile etter forhandlinger i Sverige i desember. Det var knapt tegn til at krisen mellom et antall sunnimuslimske land anført av Saudi Arabia og Qatar ville avta.

I Latin Amerika fortsetter imploderingen av Venezuela, og i land som Ecuador og Bolivia som lenge har vært allierte med Venezuela kan det være økende uro på gang. Argentina sprang rett inn i en ny økonomisk krise der valutaen nesten kollapset. I regionens to største land var det valg i 2018 der Brasil valgte en høyrepopulistisk president og Mexico valgte en venstrepopulistisk president. Begge land har betydelige økonomiske og sosiale utfordringer.

I Asia har usikkerheten spredd seg som følge av trusler om handelskrig og åpenbare tegn på at Kinas økonomi begynner å knake alvorlig i sammenføyningene. India står foran en vanskelig tid med nyvalg i 2019, og i Pakistan som nå har over 200 millioner mennesker, valgte man i 2018 en mann til president som lenge var mer kjent som landets beste cricket-spiller enn som politiker, og det mens landet var på vei inn i en meget alvorlig krise rundt betalingsbalansen. Japan fremstår mer og mer som det mest stabile land i verden både politisk og økonomisk, mens det i Sør Korea er mer sosial uro og politisk uenighet når det gjelder forholdet til USA og Nord Korea.

I Afrika var det fortsatt en betydelig strøm av migranter på vei mot Middelhavet og Europa, men kontinentet hadde også den kanskje mest løfterike hendelsen i 2018 ved at forholdet mellom Ethiopia og Eritrea forbedret seg betydelig som følge av at Ethiopias nye president har inntatt helt nye holdninger i forhold til nabolandet.

I Europa fortsatte motsetningene mellom nord og sør og øst og vest. EU åpnet saker mot Polen, Ungarn og Romania, og uttrykte seg også i sterkt misbilligende toner overfor Tsekkia, Slovakia og Bulgaria. Etter valget i Italia ble motsetningene mellom EU og i Italia langt skarpere, og Italia utviklet seg i løpet av høsten til å bli EUs største økonomiske hodepine. Mot slutten av året utviklet det seg også til opprørslignende tilstander i Frankrike som følge av nye skatte- og avgiftsforslag fra president Emmanuel Macron. Disse forslagene måtte etter hvert trekkes tilbake, og dermed var Frankrike i et mer flagrant brudd med EUs budsjettregler enn Italia. Da ble det imidlertid en krise for mye for EU-kommisjonen som dermed valgte nærmest å overse Frankrikes regelbrudd fullstendig. Det er tross alt forskjell på EU-land; noen er mer EU enn andre. Brexit kaster, og vil fortsette å kaste, lange skygger over Storbritannia og EU, og fortsatt er det store konflikter mellom Russland på den ene siden og USA og Europa på den andre siden.

Norden fremstår nok fortsatt som et stabilt område både økonomisk og politisk. Men man har jo merket seg at Sverige fortsatt er uten en ny regjering nesten 4 måneder etter valget i september. Og i Danmark har hvitvaskingsaffæren som er blitt avslørt hos Danske Bank preget børsåret. I Norge ble deler av høsten preget av et internt politisk oppgjør i Kristelig Folkeparti, men det hadde også en større betydning da det dreide seg om hvilket regjeringsalternativ partiet skulle velge. Nå synes ikke regjeringsalternativer i Norden å være det finansmarkedene i Norge, Norden, Europa eller verden er mest opptatt av, men det bidro nok til å feste et syn hos mange om at politikk mer og mer blir som en såpeopera. Eller kanskje vi heller burde kalle det en realityserie.

For finansmarkedene syntes det som om 2018 ble i meste laget selv om nesten all politisk og sosial uro har røtter lengre tilbake. Det avgjørende var nok at Kinas økonomi, og dermed også resten av Asias og fremfor alt Europas økonomier viste tegn til å begynne å skrante. Da det relativt (i forhold til årene etter finanskrisen) sterke oppsvinget i USA i 2018 i stor grad ble tilskrevet en mer midlertidig ekspansiv finanspolitikk med betydelige skatteletter til bedrifter og personer, begynte stadig flere i finansmarkedene å fokusere på økonomisk stagnasjon samtidig som man begynte å forberede seg på strammere pengepolitikk over nesten hele verden. En kombinasjon av lavere forventninger til fremtidig inntjening og muligheter for høyere renter i årene fremover ble tydeligvis for mye for markedene å bære.

HVA KAN 2019 BRINGE MED SEG?
For å ta det enkleste først. Vi tror ikke på en kombinasjon av fallende inntjening og stigende renter. Får de som tror på lav økonomisk vekst og dårlig til ingen inntjeningsvekst i selskapene rett, så blir det knapt flere renteøkninger fremover. Ikke i USA, ikke i Japan, ikke i Europa og ikke i Norge og Norden. Slik det ser ut nå vil 2019 fortsette å by på meget lave renter.

Ser man på punktene våre over, så er det lett å la seg overvelde av et negativt sentiment, men det betyr jo på den annen side at mye må være innbakt i markedene allerede. Og, fortsatt er det faktisk brukbar vekst i store deler av verden. Den er bare ikke så høy som vi trodde den skulle være når vi så på det for et år siden. Og vi forventer ytterligere noe fallende vekst i nesten alle land av betydning, men det behøver ikke være så dramatisk. Det store slaget om veksten i verden skal i 2019 stå i Kina og Asia. Det vil igjen bli helt avgjørende for veksten i Europa, og trolig også for utviklingen i råvarepriser i året som kommer. USA er også viktig, men vi tror som de fleste andre at USA vil slure videre på noe lavere vekst enn i 2018, men det vil fortsatt være akseptable veksttall. Akseptable for USA, men ikke sterk nok til å være av noen avgjørende betydning for resten av verden. Vi tror Kina vil forsøke å gi langt mer gass i økonomien sin i 2019. 2018 har vært et år med klar nedbygging av gjeld som andel av BNP (verdiskaping), og selv om gjeldsgraden i mange kinesiske selskaper fortsatt er høy, tror vi kinesiske myndigheter igjen vil prioritere vekst. Dette vil være positivt for andre land i Asia og etterhvert også for andre deler av verden. Likevel vil nok kinesiske myndigheter søke etter tiltak der en større andel av økt vekst kan forbli i Kina i stedet for som i 2016-17 skape ekstra sterk vekst i resten av Asia og Europa. Følgelig bør også andre land i Asia og Europa også stå klare med tiltak som kan bedre veksten. Her er vi mer optimistiske for Asias del enn for Europa da mange land i Asia har økonomisk og finansielt rom for å handle. De fleste av landene har betydelige overskudd mot utlandet de med fordel kunne begynne å bygge ned.

Et dårlig valg for de etablerte partiene ved valget til EU-parlament i mai vil kunne være en katalysator for kraftigere tiltak også i Europa. Frankrike og Italia kan vanskelig leve med en alt for lav vekst over særlig lang tid, og selv i Nord Europa vil det begynne å murre kraftig hvis ting raskt skulle snu til det verre økonomisk. Landene i Europa har til dels enda større overskudd mot resten av verden enn landene i Asia, og økt uro i befolkningen med antydning til opprør som vi har sett i Frankrike, kan være det som tvinger landene i Nord Europa til å innta en mer aktiv holdning. Det er altså helt klart sjanser for at vi ved inngangen til 2020 vil se andre forutsetninger og muligheter enn det vi ser nå ved inngangen til 2019. Vi ser også tendenser (ganske klare vil jeg si) til at den økonomiske uroen vi har sett i 2018 i veldig mange store og viktige fremvoksende land, som ikke minst har gitt seg utslag i valutamarkedet, begynner å avta. Det må definitivt sies å være positivt.

Inflasjonen ser også ut til å bli noe lavere enn det økonomer og markedet trodde for ett år siden. Det underbygger i og for seg bare forventningen om fortsatt lave renter. Til slutt skal vi huske på at 2018 har vært et år der nesten alle aktivaklasser og aksjemarkeder har gitt meget lav eller negativ avkstning. Så en god del av den luft som eventuelt var innebygget i markedene ved inngangen til 2018 må nå ha gått ut. Dermed burde vi befinne oss på et bedre fundament. For å parafrasere den polske nasjonalsangen – Jeszcze Polska nie zginela – ennå er ikke verden fortapt

Med ønsker om et godt børsår, og takk for samarbeidet i året som har gått.

Med vennlig hilsen,
Arctic Fund Management