De første signalene i 2018 om at noe var på gang innen amerikansk handelspolitikk kom allerede den 23. januar da man varslet at man ville ilegge straffetoll på solpanel og vaskemaskiner som ble importert til USA. Den 1. mars i år annonserte så President Donald Trump at han aktet å legge 25% toll på import av stål og 10% toll på import av aluminium til USA. Dette vakte til dels bestyrtelse i mange land, og etter en del raske forhandlinger ble innføringen av toll utsatt på import av stål og aluminium fra en rekke viktige land; Canada, Mexico, Argentina, Brasil, Australia, Sør Korea og EU. Forhandlinger fortsetter for å få en endelig løsning på om og eventuelt i hvilken grad det vil bli innført toll på stål og aluminium, eller om det eventuelt ikke blir toll, men kvoter på hvor mye hvert enkelt land får eksportere til USA.

For mange sto det imidlertid tidlig klart at dette primært var et utspill fra President Trump for å ramme Kina, og den 22. mars kom da også meldingen om at USA aktet å legge straffetoll på ikke mindre en USD 50 milliarder av importen til USA fra Kina. Kina svarte at man ville innføre toll på en del varer fra USA, og den 4. april ble det klart at også Kina ønsket å legge toll på import fra USA verdt USD 50 milliarder. President Trump var imidlertid ikke sen med å svare med at USA da ville legge straffetoll på ytterligere USD 100 milliarder USAs import fra Kina. Kina har varslet at de også vil komme til å svare på det siste utspillet fra USA.

Veldig mange i verden klør seg i hodet og lurer på hva USA og President Trump egentlig ønsker å oppnå gjennom denne knallharde linjen mot Kina. Opp gjennom årene har man vendt seg til at det oppstår uenighet om handel fra tid til annen, men at dette ganske fort roer seg og man kommer frem til en form for enighet uten for store rystelser i samkvemmet og handelen mellom landene. Men, dette virker langt mer seriøst fra amerikanernes side, og det forstår de fleste mindre av fordi det synes ganske klart at dette også vil ramme USA og Donald Trumps velgere. Fortsatt tror mange dette kommer til å gli over etter noe tid fordi amerikanerne slik disse observatørene og analytikerne ser det til slutt vil innse «sitt eget beste». Det finnes imidlertid et annet narrativ som kan vise seg å være like realistisk.

Langt utenfor den indre krets rundt President Trump, og ikke minst innenfor det Demokratiske Partiet, finnes det en oppfatning i USA om at handelspolitikken de siste 50 årene har utviklet seg til amerikanernes ugunst. Dette er blitt spesielt tydelig etter at Kina entret verdensøkonomien som verdens største eksportør av varer. USA har om man følger dette resonnementet vært alt for villige til å akseptere at amerikansk handelspolitikk var underlagt, og ble brukt strategisk i, amerikansk utenrikspolitikk. USA var i denne historien villig til å la andre land få langt friere forhold på det amerikanske markedet enn det andre land var villig til å akseptere på egne markeder. Dette var en pris USA betalte for at en stor del av verden skulle akseptere amerikansk strategisk ledelse av verden.

I forhold til Kina blir dette feil av to årsaker. For det første er ikke Kina på linje med Russland på noen måte en alliert av USA i verden, men snarere en utfordrer og strategisk konkurrent. For det andre er Kinas økonomi så stor at det i lengden ikke er økonomisk bærekraftig for USA å la Kina få bortimot ubegrenset tilgang til det amerikanske markedet hvis ikke USA selv har ubegrenset tilgang til det kinesiske markedet. Man kan diskutere den totale validiteten i dette amerikanske narrativet, men få vil trolig bestride at Kina har bedre tilgang til amerikanske markeder enn USA har kinesiske markeder. Så President Trump og de menneskene han nå har rundt seg har bestemt seg for å si nei til at dette får fortsette. Dermed er dette nå blitt et spill på meget høyt nivå. Begge parter risikerer nå at de overspiller den hånden de har.

Vi kan se på solpanel, vaskemaskiner, stål og aluminium som forpostfektninger. Det første ordentlige skuddet var det amerikanske utspillet den 22. mars om toll på import til en verdi av USD 50 milliarder fra Kina. På dette tidspunktet hadde President Trump allerede kvittet seg med sin økonomiske rådgiver Gary Cohn, sin utenriksminister Rex Tillerson og sin sikkerhetspolitiske rådgiver H.R. McMaster. Trump har nå gitt det han betrakter som duer reisepass, og han samler nå en gruppe rundt seg som han anser som langt tøffere i forhandlinger. Kina og President Xi kan ha gjort en ganske stor blunder da de svarte så kraftig på denne amerikanske trusselen før de fikk tenkt seg grundigere om. Det er neppe tilfeldig at Trump nesten umiddelbart svarte med nye USD 150 milliarder. Dersom Kina skulle svare med nye USD 100 milliarder har man snart gått tom for ammunisjon. USAs eksport til Kina er om man følger Kinas egne tall underkant av USD 200 milliarder. I tillegg til dette har man til overmål allerede spilt trumfesset gjennom å inkludere soyabønner i første runde. Hvis man har meldt 5 spar, blir det særdeles dumt å spille sparesset i begynnelsen hvis man ikke også sitter med kongen, damen og knekten. Og, det gjør nok ikke Kina denne gangen. Kina sitter i realiteten igjen med bare ett kort å spille; nemlig trusselen om å starte massivt salg av amerikanske statsobligasjoner.

Men, dette kortet er trolig av liten eller kanskje sågar av negativ verdi. Hvis man begynner å selge massivt vil trolig to ting skje. Den lange renten i USA vil begynne å stige, og USD vil falle. Begge deler kan på kort sikt være noe amerikanerne ønsker, men for resten av verden inklusive Kina kan det bli rene giften. Den amerikanske renten også på lange statsobligasjoner vil alltid kunne bestemmes av Federal Reserve. Fed kan kjøpe ubegrenset med amerikanske obligasjoner uansett hva Kina skulle ønske å gjøre. Kina vil da bare bytte statsobligasjoner som gir noe rente mot korte plasseringer i dollar som gir mindre rente. Dersom amerikanerne først lar den lange renten stige, noe som er trolig, vil verdien av Kinas amerikanske obligasjoner falle. Dersom Kina forsøker å selge mye amerikanske dollar, vil verdien av dollaren falle noe som vil ramme verdien av Kinas øvrige beholdning av dollar. Skulle Kina så forsøke å presse sin egen valuta, RMB, ned sammen med USD, så vil Europa og resten av verden få apoplektisk anfall. Kina sitter i realiteten med et våpen man ikke kan bruke fordi konsekvensen av å bruke det vil bli mye verre for Kina og land Kina ønsker å ha et godt forhold til enn for USA. Selv det nevnte trumfesset, soyabønner, er et meget tveegget sverd for Kina. Det kan fort vise seg at den viktigste effekten av toll på amerikanske soyabønner i Kina vil bli dyrere kylling og svinekjøtt i Kina. Mat er tradisjonelt et svært dårlig handelspolitisk virkemiddel hvis man selv er kjøper. Trump&Co. kan denne gangen ha resonnert helt riktig; Kina sitter i saksa.

Hva kan så løsningen bli? Kina må trolig komme opp med noen solide konsesjoner denne gangen. Dette vil imidlertid sitte fryktelig langt inne. Kina regnet trolig i første omgang med at Trump bløffet med sin trussel om toll på import verdt USD 50 milliarder. Men, det kan nå se like mye ut som om det er Trump som avslørt Xis bløff. Xi risikerer her å tape ansikt, og det er meget uheldig i et lad som Kina. Men, legg her merke til Trumps timing. Han har som tidligere nevnt ventet til han hadde kvittet seg med egne «duer», eller snarere har han brukt handelspolitikken for å røke ut duene. Men, og det er like viktig, han har ventet til Xi har konsolidert sin stilling i Kina så ettertrykkelig at han faktisk kan tåle et nederlag uten å bli skutt ned bakfra dagen etter. Hvis Xi noen gang skal kunne akseptere tap av ansikt i verden, er det trolig akkurat nå!

For de fleste av oss som er oppvokst under det gamle regimet innen internasjonal handel og politikk, og har trodd at det regimet er det beste for alle, kan Trump og hans medsammensvorne virke irrasjonelle og farlige. Men, forandrer man narrativet litt, kan det han gjør fremstå som langt mer rasjonelt og gjennomtenkt. Ja, Trump og hans folk tenker mer som forretningsmenn enn som politikere. Det er noe nytt i internasjonal politikk; særlig i amerikansk utenrikspolitikk. De opererer også langt mer som den eiendomsspekulant Trump opprinnelig er gjennom at de til tider tar sjanser i sitt spill. Det er imidlertid ikke sikkert at de tar større sjanser enn sine forgjengere. Tross alt bør man huske at amerikansk utenriks- og handelspolitikk de siste snart 30 år siden muren falt i Berlin kanskje ikke har vært det som på engelsk vil kalles «a roaring sucsess». Den største faren for President Trump og USA er nok likevel at kriger vinnes ofte ikke lenger gjennom å vinne et slag. Det vil komme flere slag, og neste gang vil nok Kina søke være langt bedre forberedt.