Obligasjonsskolen

Hva er en obligasjon?

En obligasjon er et lån.

Et selskaps prosjekter kan finansieres av egenkapital eller gjeld. De to vanligste formene for finansiering er banklån og obligasjonslån.

Ved et banklån er det banken som låner ut pengene og dermed blir långiver til selskapet. Selskapet betaler renter og avdrag til banken.

Ved et obligasjonslån utsteder selskapet en obligasjon. Obligasjonen er et verdipapir med en låneavtale, som investorer kan kjøpe. Investorene låner dermed ut penger og blir långiver til selskapet. Selskapet betaler så renter til investorene gjennom lånets løpetid. Obligasjonslån betaler vanligvis ikke avdrag så ved lånets forfall betales hele lånesummen tilbake til investorene.

Obligasjoner er et verdipapir som kan omsettes i annenhåndsmarkedet.

Obligasjoner kan kjøpes og selges også etter at de er utstedt, tilsvarende som ved kjøp og salg av aksjer.

En investor mottar rentebetalinger fra selskapet så lenge investorene eier obligasjonsandeler. Prisen på obligasjonsandelene er basert på forventet fremtidige innbetalinger fra selskapet i form av renter og tilbakebetaling av lånet. Hvis en investor selger sine andeler til en ny investor, er det den nye investoren som blir selskapets motpart, og som vil motta de fremtidige rentebetalingene. De investorene som eier andeler når obligasjonen forfaller, vil også få tilbakebetalt obligasjonslånet fra selskapet (også kalt hovedstol).

Markedets karakteristikker gjør at de fleste bør investere i obligasjonsfond fremfor enkeltobligasjoner.

I motsetning til aksjer, som ofte handles på børs, handles obligasjoner direkte med obligasjonsmeglere per telefon eller i egne chatkanaler. Obligasjonsmarkedet er derfor mindre tilgjengelig for enkeltinvestorer, og kompleksiteten ved å gjøre direktehandler gjør at kravet til minsteinvesteringer ofte er høyt.

Investorene i obligasjoner er som regel spesialiserte obligasjonsfond, som Arctic sine rentefond, andre typer investeringsfond, pensjonskasser. Enkelte privatinvestorer som investerer større beløp, handler også obligasjoner direkte. 

Et godt alternativ for de fleste investorer er å investere i obligasjonsfond, som Arctics rentefond. Der er kravet til minsteinnskudd lavt, og man får god diversifisering på obligasjonsporteføljen. Man er derfor ikke like avhengig av at enkeltlån betaler som planlagt, og at fondet reinvesterer renter og lånebeløp fortløpende, ettersom disse betales fra de respektive selskapene.

Hva er et obligasjonsfond?

Et obligasjonsfond investerer i flere enkeltstående obligasjoner

Obligasjonsfond kjøper andeler i mange, forskjellige obligasjoner. Disse betales med pengene som fondsinvestorene har betalt inn til fondet. Ved å investere i flere ulike obligasjoner har fondet lånt ut penger til flere forskjellige selskaper, heller enn å låne ut alle pengene til ett selskap. Fondet gir dermed investorene eksponering mot en diversifisert portefølje av obligasjonslån. Investorens risiko for svingninger og tap av investert kapital blir derfor langt lavere enn ved å kun investere i en obligasjon, fordi man er mindre avhengig av at hver obligasjon leverer som forventet.

Arctic har tre ulike rentefond med ulik risiko- og avkastningsprofil.

Forventet risiko og avkastning henger som hovedregel sammen. Sterke selskaper med stor sannsynlighet for å overholde sine betalingsforpliktelser, får som hovedregel lavere rente på lånene sine enn selskaper som man ikke med like stor sikkerhet forventer at betaler forpliktelsene sine til avtalt tid.  Fordi avkastningen til obligasjonsinvestorer er basert på renten som selskapene betaler, vil man forvente å få noe høyere avkastning (rente) dersom man tar noe høyere risiko.

Arctic Asset Management har i dag tre rentefond (obligasjonsfond), som alle har ulike risiko- og avkastningsprofiler. 

Arctic Nordic Investment Grade investerer i de tryggeste selskapsobligasjonene – såkalt ‘investment grade’-obligasjoner. Disse obligasjonene er lån mot solide bedrifter og svinger lite i kurs.

Arctic Return er et likviditetsfond som investerer i selskapsobligasjoner med kort tid til forfall. Fondet forventes å gi en avkastning noe over vårt investment grade-fond. Dette er et godt alternativ til en sparekonto i bank, men med en høyere forventet avkastning.

Arctic Nordic Corporate Bond er et kredittfond med medium risiko. Dette fondet har høyest forventet avkastning av våre obligasjonsfond, men vil også svinge mer i verdi. Forventede svingninger er allikevel betydelig lavere enn for aksjefond.

Obligasjoner vs. aksjer

Obligasjoner er forskjellige fra aksjer ved at avkastningen er forhåndsbestemt.

For et obligasjonslån er rentebetalingene og tidspunktet for tilbakebetaling av lånet regulert i obligasjonsavtalen. Avkastningen til obligasjonsinvestoren er et resultat av renten på obligasjonen og prisen investoren betaler for obligasjonsandelene sine.

For en aksjeinvestor bestemmes avkastningen av utbytte fra selskapet og kursutviklingen på aksjen. Her er det derimot ingen krav til at selskapet skal betale utbytte, når det utbytte skal utbetales, eller hvor store de eventuelt skal være.

Mens obligasjonsinvestoren vet at hun skal motta faste betalinger, og at det investerte beløpet skal tilbakebetales ved forfallstidspunktet, så vet ikke aksjonærene hvilke verdier de vil motta. Som aksjonær sitter man igjen med den resterende verdien i selskapet etter at kreditorene (eks. bankene og obligasjonsinvestorene) har fått sitt.

Obligasjoner prioriteres foran aksjekapitalen.

Før aksjonærene kan ta ut utbytte fra selskapet, så må selskapet ha betalt rentene og avdragene sine for den respektive perioden. På den måten sikrer man at de som har lånt ut penger til selskapet, skal få betalt tilbake det de har krav på. Dette kalles prioritet. Hvis selskapet går konkurs, vil obligasjonseierne derfor ha krav på sine penger før aksjonærene.

Rentebetalingen

Avkastningen til en obligasjon kommer hovedsakelig fra to elementer; rentebetaling og kursutvikling. Kjøper du obligasjonen når den blir utstedt og holder til den forfaller vil obligasjonens underliggende rente være din avkastning. Kjøper og/eller selger du obligasjonen underveis i dens løpetid, så vil kursutviklingen også være med på å bestemme avkastningen.

Rentebetalingen deles opp i to deler. Den ene delen reflekterer underliggende markedsrente. For norske obligasjoner er dette som regel tre måneders Nibor. Den andre delen, risikopåslaget, reflekterer risikopåslaget investorene ønsker for å låne ut penger til bedriften utover den underliggende markedsrenten. Dette risikopåslaget kalles gjerne for ‘spreaden.’ Jo mer risikabel bedriften er, jo høyere vil risikopåslaget være.

Renten settes av et marked av investorer som ved hver obligasjonsutstedelse er med på å sette risikopåslaget i rentebetalingen. Det kommer selskapet (låntaker) og investorene (långiver) fram til gjennom en auksjonsprosess som holdes av meglerhus.

Bedriften (låntaker) kan velge fast eller flytende rente. I Norden er flytende rente mest vanlig. Ved flytende rente vil den underliggende markedsrenten (Nibor), og derfor obligasjonens rente, endre seg gjennom løpetiden. Mens for en fastrenteobligasjon vil renten holdes fast gjennom løpetiden.

En bedrifts flytende rente kan for eksempel være Nibor + 4%. Hvis Nibor er 1%, vil rentebetalingen være 1% + 4% = 5% per år.

Stiger den underliggende pengemarkedsrenten til 2%, så vil rentebetalingen bli 6%. Mens hvis den underliggende rente faller til 0%, så vil rentebetalingen bli 4%.

Når renten er lav og man forventer en økning i rentenivået, så foretrekker obligasjonsinvestorene flytende renter. Da vil man forløpende få høyere renter, og med det avkastning, fordi den underliggende markedsrenten stiger.

Hvis rentenivået derimot vurderes til å være høyt, og man ser det som sannsynlig at rentenivået vil falle, vil obligasjonsinvestorene foretrekke å ha størst mulig eksponering mot obligasjoner med fastrente. På den måten vil de kunne fortsette å dra nytte av avkastningen fra høye rentenivåer selv om den underliggende markedsrenten faller.